Sent i november, når tåke og duskregn får mismotet til å legge seg klamt over humør og livslyst, drømmer vi vel alle om en sommerlig mummidal med glede og trygghet og konkylier rundt rabattene. En slik grå dag blir lengselen så sterk hos Filifjonka, hemulen, homsen Tofte, Snusmumrikken og den forunderlige Onkelsulliken at de drar til Mummidalen. Men der står Mummihuset tomt, kaldt og trekkfullt – for Mummifamilien er dratt til fyret for å møte eventyret i havgapet.

- Presentasjon, lydbokforlaget

‘Sent i november’ er Tove Janssons niende og siste bok i mummitrolluniverset, og en av de flotteste bøkene som er skrevet. Dette er ingen barnebok om Mummifamilien, men en ekte urovekkende høstbok om det å miste noe, og å ikke klare å finne det igjen der man trodde det skulle være.

Mummifamilien opptrer ikke direkte i ‘Sent i november’, men er likevel et gravitasjonsmessig sentrum for fortellingen. Hemulen, Filifjonka, Mymlen, Onkelsulliken og Tofte blir alle ristet ut av sin vanlige tilværelse av bekymringer urovekkende hendelser. De har alle mistet noe; frihet, trygghet, identitet og sin egen plass i sine egne liv. Hver for seg trekker de mot Mummihuset for å finne igjen det de har mistet, og hver og en av dem forventer at livet i Mummidalen og samværet med Mummifamilien skal gi dem tilbake det de savner. Men når de endelig når frem til dalen finner de ingenting annet enn hverandre, og et tomt ekko av familien som har reist på eventyr. I en ukomfortabel sameksistens tvinges de til å tenker over sine egne og hverandres problemer, og det er ikke småtteri for en dyster novemberhøst.

Men selv om det hersker en stemning av uro og klam tåke over Mummidalen, så er det varme og ro i ‘Sent i november’ også:

Høstens rolige gang mot vinter er ikke noen dårlig tid. Det er en tid for å bevare og sikre og legge opp så store forråd en kan. Det er deilig å samle alt en har, tettest mulig inntil seg, samle sin varme og sine tanker og grave seg en sikker hule innerst inne, en kjerne av trygghet der en forsvarer det som er viktig og dyrebart og ens eget. Så kan kulden og stormene og mørket komme så mye de vil. De famler over veggene og leter etter en inngang, men det går ikke, alt er stengt og innenfor sitter den som har vært forutseende og ler i sin varme og sin ensomhet.

Dette er en av de bøkene man bare må lese. Jeg ville ikke engang ventet til høsten – denne boka har så mye høst i sjela si at du kan lese den når slapsen henger rundt anklene dine også. Den gjør det bedre.

Måten denne problemstillingen har vært forsøkt tatt tak i i det siste, er gjennom jussen. Man har forsøkt å kreve det nektet utgitt. Man har ønsker seg økonomisk kompensasjon for fremstillingen. Man har dratt det for domstolene. Og her oppstår det noen interessante prinsipielle spørsmål for meg. Er dette et problem vi er tjent med at rettsliggjøres? Er jussen et egnet verktøy for å tenke fornuftige ting rundt dette problemet?

Det mest naturlige juridiske begrepet å gripe til for å snakke om disse problemstillingene er vel kanskje injurie (ja, jeg er jurist, men dette er ikke noe jeg kan noe spesielt om, så jeg synser like mye som alle andre nå. Rett gjerne på meg). Injurie er krenkende ytringer (ytringer som krenker en persons omdømme) man kan risikere å bli holdt strafferettslig ansvarlig for, men man kan unngå ansvar på tre grunnlag: Sannhet, ‘fair comment’ eller referatprivilegium. For å avgjøre hvilket grunnlag som er aktuelt, må man skille mellom om ytringen er et ‘fact’ eller ‘commentary’. Sånn jeg ser det, er det commentary som er aktuelt i forhold til kunstneriske uttrykk av denne typen, og kriteriet blir da om ytringen er basert på et faktisk grunnlag som er klart gjengitt. Vurderingen (‘the comments’) trenger ikke følge logisk av det faktiske grunnlaget, den kan være sterkt kritisk, men må være ærlig uttrykt, altså ikke med et utilbørlig motiv eller med ‘malice’. Alt dette er hentet fra NOUen 1999:27, og er en kommentar til bestemmelsene om ytringsfrihet i Grunnloven.

For å bruke eksempelet fra ‘Stitches’, så er det her snakk om en beretning om David Smalls barndom, hvos han fremstiller både foreldre og besteforeldre veldig negativt – mer eller mindre som monstre. De har gjort utilgivelige ting, og han ser deres handlinger utelukkende gjennom sine egne øyne og ingen andres. Er det snakk om injurierende ytringer? Det faktiske grunnlaget, altså familien Smalls faktiske familiesituasjon, får jo leseren ingen tilgang på. Men, og her er poenget mitt, tjener vi noenting på å i det hele tatt stille dette spørsmålet i sin juridiske form? For hadde det ikke gjort hele David Smalls fortelling ganske irrelevant om vi skulle kreve av ham at han fortalte denne historien på en etterrettelig og ‘honestly expressed’ måte uten ‘malice’? Er dette begrensninger litteraturen bør ha? Det er andre kriterier som er mer naturlige å vurdere litteratur etter enn dens sannhetsverdi, eller dens etterrettelighet.

Men hvis vi mener at nei, disse kriteriene passer ikke, hvordan skal vi da beskytte de menneskene som helt reellt sett får sine liv påvirket i negativ retning av denne typen litterære uttrykk, som de selv opplever som usanne eller unøyaktige? Linda Knausgård er et aktuelt eksempel – hvordan skal hun beskyttes? I jussen er det klare skillelinjer, noe er lov eller ikke lov. Man har ansvar eller frihet. Det er ingen ulempe for jussen – det er tvert imot det som gjør den så veldig egnet til å løse konflikter på en effektiv måte. Men det innebærer at ikke alle problemstillinger er juridiske. Det har blitt foreslått at disse menneskene (eventuelt denne typen virkelighetsnær litteraturs sannhetsverdi) bør ivaretas gjennom det offentlige ordskiftet. At forfattere som utleverer andre ikke får ha all makt om deres fortellinger, men at andre får slippe til i det offentlige ordskiftet, og sånn sett nyansere bildet og lette byrden som ligger på enkeltmennesker som ufrvillig blir romanfigurer. Men man skal være klar over at i den løsningen ligger det høye forventninger til disse enkeltmenneskene. Man forlanger en styrke fra dem som det ikke er sikkert at alle har.

Og har pengene noe i denne diskusjonen å gjøre? Det dreier seg i essens om omdømme, retten til å være delaktig i fortellingen om sitt egent liv og å få velge hva som er offentlig og hva som er privat. Men midt oppi dette sitter det forfattere og forlag som tjener penger på å utlevere. Som Knausgård selv sa etter utgivelsen av Min kamp 6, så ligger det et element av utnyttelse i det, og den får et økonomisk utslag.

Vanskelig, vanskelig, vanskelig. Jeg har ikke svarene, men jeg ville lufte noen av disse tankene offentlig likevel. Forhåpentligvis tenker noen andre noe annet om dette enn meg, så blir vi klokere alle sammen.

One day David Small awoke from a supposedly harmless operation to discover that he had been transformed into a virtual mute. A vocal cord removed, his throat slashed and stitched together like a bloody boot, the fourteen-year-old boy had not been told that he had cancer and was expected to die. In Stitches, Small, the award-winning children’s illustrator and author, re-creates this terrifying event in a life story that might have been imagined by Kafka. As the images painfully tumble out, one by one, we gain a ringside seat at a gothic family drama where David—a highly anxious yet supremely talented child—all too often became the unwitting object of his parents’ buried frustration and rage.

Jeg har vært på biblioteket og fått fullstendig bakoversveis. Grafiske romaner er en smal sjanger, og har tradisjonelt vært dårlig representert. Enkelt sagt, ville man være så sær at man måtte lese tegnede fortellinger som ikke var Nemi eller Pondus, så måtte man kjøpe dem selv. Men nå er verden annerledes. Deichmanske på Majorstua har et helt, helt supert utvalg av både serietegneserier og lengre grafiske romaner, og jeg tar takknemlig imot.

Denne gangen ble det ‘Stitches’, David Smalls grafiske memoar fra en over gjennomsnittlig traumatisk barndom. Selv om historien i seg selv er tragisk nok, fylt med løgner, mishandling, angst og sinne, så er det illustrasjonene som gjør at ‘Stitches’ kryper under huden på meg og ikke slipper taket. David Small kan formidle selv de mest undertrykte, subtile følelser gjennom kroppsspråk. Det er små bevegelser, umerkelige trekk eller fakter, brilliant presentert for leseren på en måte som får meg til å føle at Small maler en stemning rett inn i hodet mitt, i stedet for å plassere den på et papir jeg kan plukke den opp fra. Og det er selvfølgelig litt av en stemning han har å formidle. Det føles som en vaskeekte grøsser når Davids psykisk følte undertrykkelse plutselig manifesterer seg som et høyst reellt og fysisk tap av egen stemme. Følelsen av klaustrofobi som tenåringen David føler på så mange forskjellige måter er så påtagelig at jeg følte for å gå en tur rundt Sognsvann før jeg hadde kommet halvveis i boka.

Smalls strek er grov og drodlete, og han bruker lys og skygge aktivit for å formidle følelser av eksklusjon, utelatthet og fravær. Historien om den dysfunksjonelle familien er like elegant og intrikat som historien om familien Bechdel i ‘Fun Home’, men der Alison Bechdel bruker et presist og intelligent språk like mye som gode tegninger, er det i ‘Stitches’ illustrasjonene som bærer vekta på egen hånd. Det tåler de til gjengjeld veldig godt.

Fra slum til meglermekka på 30 år: Tøyengata var i sin tid en hovedgate i arbeiderklassens Gamle Oslo, med kafeer, industri og forretninger. På 1980-tallet ble gata kjent som «Lille Pakistan», og ved årtusenskiftet var den blitt et symbol på det flerkulturelle Norge. Nå forandres Tøyengata på ny – en ung, hvit middelklasse er i ferd med å overta området.

Tøyengata – et nyrikt stykke Norge er en skildring av det å høre til, dyttes ut og tilegne seg byen. Småbarnsforeldre, pubgjester, integreringsaktivister, gatas første halalslakter og ledelsen ved «Norges første eksotiske kjøpesenter» – alle har ulike fortellinger om hvordan bypolitikken kan gripe inn i et menneskeliv. Tone Huses møte med Tøyengata utfordrer oss til å tenke nytt rundt eksklusjon, integrering og retten til byen.

- Flamme forlags katalog

Jeg var på Flamme forlags julemarked på Dattera til Hagen før jul, og fikk endelig plukket med meg boka basert på en av de mest spennende studiene av Oslo by nå for tiden: Samfunnsgeograf Tone Huses ‘Tøyengata‘. Det er lett å erklære den en hit på alle måter – siden den kom ut i 2010 har den vunnet Brageprisen, men enda bedre er det at den representerer et av de mer imponerende stykkene forskningsformidling jeg vet om. Forskning lever ikke godt i isolasjon, den må ut til folk og bli snakket om. Dét har Tone Huse klart, og grunnen til det er at denne boka snakker til mange forskjellige folk. Den snakker til deg som er opptatt av Oslo by, både byens historie og utvikling. Den snakker til deg som er opptatt av Grønland, av multikultur og av politiske prosesser knyttet til byplanlegging. Den snakker til deg som er opptatt av hva en by er, hvilke rom den gir, hvem den inkluderer og ekskluderer, og hvordan det skjer. Og måten den snakker om det på er gjennom fortellinger. Det er folk som snakker – som minnes og mimrer og klager og lovpriser og bekymrer seg og håper at alt skal være sånn som det er, eller hvertfall helst gå bra. Og gjennom det hele driver Tone Huses klare stemme det videre, setter ting i perspektiv og gir fylde til folks fortellinger med teori og litteratur.

Fortellingene fra Tøyengata er delt inn i ti kapitler som grovt sett følger en tidsutvikling fra bydelens fortid som fattig arbeiderstrøk til opprydning (eller bare rydding?) gjennom kommunale byfornyelsesprosjekter, til innvandringsbølge og gettofrykt og til slutt til dagens forventning om gentrifisering av området – en prosess hvor et dårlig ansett område gradvis blir overtatt av befolkningsgrupper med høyere inntekt som fortrenger den opprinnelige befolkningen ved en økning av boligprisene. I Oslo er Grünerløkka et godt eksempel på et område som har blitt gentrifisert, og, som Tone Huse påpeker, det er en sterk forventning i markedet om at Gamle Oslo er på vei i samme retningen. Men hva betyr i så fall det for området? Området som helhet vil få høyere gjennomsnittsinntekt, vil kunne skilte med en høyere gjennomsnittlig levealder. Men hva tilslører tallene? Er det lokalsamfunn vi mister? Lokale kulturer som blir borte? Og hvor er egentlig planen for hva som skal skje med de som ikke lenger har råd til å bo i området? Bør de kunne forvente noe av en politisk ønsket gentrifiseringsprosess?

Under den konkrete situasjonen i Tøyengata ligger det store og allmenngyldige spørsmål, som er like aktuelle andre steder i landet som i Oslo. Hvem ønsker vi å gi tilgang i det offentlige rom? Hvordan kan vi takle kulturell og sosial ulikhet i et lokalområde på en positiv måte? Og selv om boken kom til som et resultat av forskning knyttet til Høgskolen i Oslo, så har Tone Huse sørget for å gjøre den lett tilgjengelig. Du trenger ikke være samfunnsgeograf for å lese denne boka, du trenger bare å være interessert. Det er forskningsformidling på sitt aller beste – ikke abstrakt og over hodet på deg, men aldri fordummende eller tabloid.

Og hvis noen bekymret seg; du trenger ikke ha noe spesielt forhold til Tøyengata for å synes at dette er interessant lesning. Det kommer uansett snikende innpå deg et sted mellom kapittel 3 og 7, så om du ikke vet hvor gata ligger er det ingenting å bekymre seg for. Selv er jeg innflytter til Oslo, og selv om jeg er veldig glad i byen så har jeg langt, langt igjen når det gjelder å lære den å kjenne. ‘Tøyengata’ tok meg et skritt nærmere, og ga meg en følelse av å ha fått se en virkelighet jeg ikke før har hatt tilgang på.

Og hei, dette er jo også en fin mulighet til å støtte et av Oslos fineste forlag, så mens jeg er igang slenger jeg inn enda en link til boka hos Flamme forlag, hvor den kan bestilles hjem til postkassa di.

Mange kjenner nok til Lars Fr. H. Svendsen, selv utenfor det filosofiske miljøet på nordre Blindern, men det er langt færre som har forsøkt seg på noe han har skrevet. Påstand: Om man skal velge seg bare en filosofisk bok å lese, så bør man velge seg ‘Kjedsomhetens filosofi’.

Uten å gå altfor langt inn i Svendsens analyse, så kretser boken rundt temaet eksistensiell kjedsomhet og modernitet. Han deler opp kjedsomheten i to veldig forskjellige typer kjedsomhet: Situasjonskjedsomheten, som oppstår når du gjør noe som kjeder deg, som å være i familieselskap eller å lese til eksamen. Denne typen kjedsomhet er forbigående, og du kan selv gjøre noe for å bringe den til opphør. Den andre typen kjedsomhet er derimot ikke noe du bare kan ‘vedta deg ut av’; det er den eksistensielle kjedsomheten, som Svendsen definerer som en mangel på mening i hverdagen og i livet. Det dreier seg ikke om å ha lite å gjøre eller å ta seg til, men om en mangel på mening i tingene rundt deg. Å sitte omringet av aktivitetstilbud og venner, men å likevel ikke finne noen bro mellom deg og dem – den eksistensielle kjedsomheten kjennetegnes ikke ved å ha lyst til å gjøre noe annet, den kjennetegnes ved å ha lyst til å ha lyst til å gjøre noe som helst.

Den første delen av ‘Kjedsomhetens filosofi’, som er skrevet i essayistisk form med flere separate deler, tar for seg definisjonen av hva dette fenomenet eksistensiell kjedsomhet er. Selv om man kanskje skulle tro at det var i løsningen på problemet at bokens virkelige verdi lå, så tror jeg at for meg personlig var denne delen mest betydningsfull. Han er så krystallklar i sin tankerekke, og gir meg et språk og en form på en problemstilling som av natur er veldig vanskelig å få has på – det er vanskelig å tenke klare tanker om hva kjedsomhet er, fordi den, når den griper oss, kjennes som et fravær og en apati, og ikke som et nærvær. Ved å gi meg et språk for å håndtere eksistensiell kjedsomhet legitimerer Svendsen også problemet. Som Svendsen påpeker er kjedsomhet i vår kultur ofte knyttet til negativ moralisering – latskap, tiltaksløshet, mangel på initiativ. ‘Only boring people get bored’. Sånn må jeg bære hele ansvaret for min egen eksistensielle kjedsomhet. Men hva hvis det er trekk ved samfunnet vårt og livene våre som fører til et meningsunderskudd jeg slett ikke har skapt alene, og som jeg ikke kan hanskes med på individnivå?

Svendsen går i dybden i å utforske samfunnsproblemet kjedsomhet både historisk og i nåtiden. Han fokuserer mye på vårt individfokuserte, areligiøse samfunn, uten å mene at kjedsomheten oppsto i vår tid. Fokuset er hele tiden på kjedsomhet som meningsunderskudd. Hvis det ikke finnes noen Gud som gir mening til ting utenfor meg selv, og det i stedet er jeg som gir tingene rundt meg mening for meg, så står jeg fritt til å gi eller frata ting mening som jeg vil. Vil de ikke da lett ende opp som meningsløse? Han dveler ved vår romantiske natur, ved selvrealiseringstrangen, og viser hvordan vi i samfunnet vårt forsøker å løse kjedsomhetsproblemene våre ved å oppsøke det nye hele tiden. Det nye er uten andre kvaliteter enn nyhet, og vil dermed alltid, uten unntak, slutte å være nytt på et eller annet tidspunkt. Sånn er sirkelen i gang, og Svendsen viser med klarhet sitt poeng om at det å oppsøke noe nytt er å befinne seg innenfor kjedsomhetens system – ikke å overskride kjedsomhetens grenser.

Svendsen bruker rikelig med sitater i teksten sin, og trekker inspirasjon og forklaringsmodeller like flittig fra populære filmer og bøker som fra akademisk litteratur. Selve teksten han har skrevet er i seg selv veldig god, og hadde ikke bokens tema vært både spennende og overbevisende ville det vært grunn til å trekke den frem likevel, bare fordi det er en drivende god akademisk tekst. Selv om Svendsen er filosof, har han skrevet for et bredere publikum enn bare for filosofene. Det er riktignok en klart akademisk tekst – man må tåle å ikke alltid henge med på alle poenger før han har kommet et stykke ut i resonnementet sitt hvis man ikke er godt kjent med problemstillingene og materialet fra før. Jeg er jo som kjent jurist, og syntes ikke at nivået var frustrerende utilgjengelig. Men man må selv vurdere om man er interessert nok til å tåle å jobbe litt for å forstå det filosofiske kildematerialet.

Og hva så med løsningen? Jo lenger jeg kom i denne boken, jo større behov fikk jeg for å klare å finne en måte å slå meg til ro med problemstillingen på. Eksistensiell kjedsomhet er noe som rammer alle, som kan få store konsekvenser for deg når det treffer deg. Selv har jeg akkurat trådd ut av studenttilværelsen uten å ha noe å fylle tomrommet med ennå, og blitt møtt med spørsmålet om hva som skal gi livet mitt, en ikke-religiøs, relativt ikke-romantisk arbeidsledig, mening. Hva er det Svendsen har å tilby meg? Gir han frelse?

‘Kjedsomhetens filosofi’ gir deg ikke meningen med livet. Hvordan skulle den kunne det? Men den gir deg et problem, et språk til å snakke om det, en struktur å sette det inn i, og ikke minst tid og rom til å tenke deg om. Det er en viktig, viktig bok.

Skulle man ha lyst til å lese noe mer fra Lars Fr. H. Svendsens svært produktive hånd, så kan man finne valgmuligheter hos Universitetsforlaget. Selv skal jeg, kanskje ikke overraskende, snart gi meg i kast med ‘Arbeidets filosofi’. Jeg håper jeg kommer helskinnet ut av det.

Jeg har vridd og vrengt og kjempet med Jonathan Franzens ‘Freedom‘ i månedsvis. Ikke med å lese den – dette vidunderet av en roman leser nesten seg selv. Men hvordan skriver man om dette? ‘Freedom’ er romanen alle elsker, som var så godt likt av så mange forskjellige mennesker at den utløste en diskusjon i anmeldermiljøet om litteraturanmeldere rett og slett var blitt for like, og på den måten hadde mistet sin aktualitet. Men relevans og aktualitet til side; dette er noe av det nærmeste jeg har kommet å lese en absolutt komplett roman. Essensen av historien er familier; hvordan de lever sammen, hvordan de både definerer hverandre og lar seg definere, og hvordan de både bygger hverandres identiteter og ødelegger hverandre fullstendig. Franzen gir oss familien Berglund: Walter, en plaget idealistisk akademiker som må forholde seg til en tøff virkelighet når han forsøker å redde en sjelden fugl fra utryddelse. Hans kone Patty, tidligere basketproff og nå hjemmeværende med identitetsproblemer. Deres to barn Joey og Jessica. Og jeg kunne presentert dem alle, sammen med hver eneste andre karakter i denne romanen, for Franzen har klart det kunststykket å skrive en roman stappfull av helstøpte troverdige karakterer. Ingen er overflødige. Ingen er endimensjonale. Allerede her har Franzen sørget for en roman som gir glimrende selskap gjennom alle de nesten 600 sidene den tilbyr.

For meg som student i overgangen til arbeidslivet stiller dessuten Franzen opp noen uhyre interessante problemstillinger gjennom Walter Berglund. Hva kan vi ofre i kampen for ‘det gode’? Demokratiet? Folkeopplysningen? Etiske prinsipper? Det er vondt å være med Walter på hans reise fra akademia til kapitalismen, og det slutter ikke å svi selv månedsvis etter at boken er lukket.

‘He let the phone slip from his hand and lay crying for a while, silently, shaking the cheap bed. He didn’t know what to do, he didn’t know how to live. Each new thing he encountered in life impelled him in a direction that fully convinced him of its rightness, but then the next new thing loomed up and impelled him in the opposite direction, which also felt right. There was no controlling narrative: he seemed to himself a purely reactive pinball in a game whose only object was to stay alive for staying alive’s sake.’

Freedom, p. 318.

Freedom må altså prøves, folkens. Det er konsklusjonen. Men jeg har også lest en annen roman som tar for seg temaer som familier, identitet og storpolitikk, nemlig fortsettelsen på George R. R. Martins storslåtte fantasyserie ‘A Song of Ice and Fire’ (bedre kjent nå for tiden under navnet på TV-serien, ‘A Game of Thrones’). Jeg skrev om den første boka i serien i fjor, og bok nummer to er ikke mindre storslått. Jeg gikk inn i den med full respekt for Martins evner som forfatter, og ble ikke skuffet. Innholdet vi ble presentert med i første bok virker massiv nok, men det er først i ‘A Clash of Kings’ at han virkelig åpner opp historien og viser oss bredden som ligger i den. Jeg skal ikke spoile noen, så innholdet av historien lar jeg ligge, men jeg kan avsløre at serien holder stilen, og fremdeles er en av vår tids mest helstøpte fantasyserier.

Først og fremst, folkens; ikke gå glipp av ‘Saganatt‘, Frode Gryttens nye roman om det forbigåtte sosialdemokratiet. Grytten skriver tre fortellinger som alle viser oss noe ved sosialdemokratiets forhold til virkeligheten, og han er ekspert på å skildre det ufattelig hjelpeløse i det å være i utakt med sin egen tid. Det er nesten smertefullt å lese om Gerhardsen, Bratteli, og Lie – de gamle sosialdemokratiske heltene – som avdankede spøkelser, permanent utenfor verden og ute av stand til å forstå eller påvirke den, men forvist til å kjøre gjennom Oslos gater som skygger i gråskitne Toyota Corollaer. Samtidig som det er en roman som tar pulsen på sosialdemokratiet, så er det også en generasjonsroman. Det er tre generasjoner Lunde som skildres i de tre historiene, og Gryttens samfunnsfortelling hadde ikke vært på langt nær så minneverdig hvis den ikke også hadde vært en historie om familier i ekte Tolstojansk tradisjon.  De tre historiene er helt forskjellige, og til sammen er Saganatt en roman som både er morsom og dypt tragisk. Men spørsmålet som stilles er det samme. Hva har skjedd med sosialdemokratiet? Det er både dagsaktuelt, og materiale for en utrolig god roman.

Kanskje like aktuell for tiden er ‘Buzz Aldrin. Hvor ble det av deg i alt mylderet?’, Johan Harstads mesterverk om Mattias, som er besatt av å være nummer to i verden, av å ikke synes – å være usynlig. Men verden lar deg aldri være i fred, og menneskene i den stiller krav til deg uansett om du orker det eller ikke. Løsningen blir å rømme til Færøyene, og å forsøke en umulig kunst; å leve uten å måtte oppfylle noen andres krav. Å slippe å være viktig for noen. Mattias’ selvpåførte isolasjon er både frustrerende og beroligende å lese om på samme tid, som en slags zen-meditasjon med helt urimelige premisser. Mattias vil bare være et tannhjul i verdens maskineri. Han vil ikke være spesiell. Ikke unik. Bare gjøre jobben sin og vite hvilken plass han har. Ikke noe eksponeringsbehov. Finnes det i det hele tatt lenger plass til sånne mennesker i vårt individfokuserte selvrealiseringssamfunn? Boken er fra 2005, men TV-serien som er basert på den ble sendt på NRK like før jul og kan fremdeles ses på NRK nett-tv. Den er ikke like sterk som boken, men god TV og med et fantastisk soundtrack.

Craig Thompsons ‘Habibi‘ er en åpenbar kandidat til tittelen fjorårets mest spennende grafiske roman, og er definitivt en av de grafiske romanene jeg synes du skal få med deg fra 2011 selv om du ikke vanligvis beveger deg ut på de tegnede bokmarker. Det er en storslått og amibisiøs roman med stor tematikk; forholdet mellom islam og kristendommen, forholdet mellom kvinne og mann, slaveri, seksualisering, fattigdom og ensomhet. Det er tøffe tak å levere et bra produkt når man har valgt seg den tematikken, men problemstillingene takles på en modig måte og er vevd elegant sammen med fortellingen om de to unge søsknene Dodola og Zam. Thompson har blitt beskyldt for å bruke orientalistiske stereotypier, hvilket han utvilsomt gjør, og har svart på kritikken ved å forklare at han bruker orientalismen som en tegneseriesjanger, på samme måten som superheltsjangeren også bruker kjente bilder og mønstre. Det er en forklaring som funker for meg, selv om den ikke fjerner symbolbruken som gyldig grunnlag for diskusjon. Det må dessuten nevnes at Habibi er vakkert tegnet. Jeg kan ikke se for meg at du finner en roman som er mer imponerende når det kommer til det tegnede bildet enn denne.

En svensk sensasjon. Solgt til forlag over hele verden på rekordtid. Twilight møter Fucking Åmål. Du har aldri lest maken!

Engelsfors. Vakkert navn, gudsforlatt sted. Omgitt av dype skoger der mennesker ofte går seg vill og forsvinner. Seks jenter har akkurat begynt på videregående. De har ingenting til felles – bortsett fra at de har selve ondskapen i hælene. Nå tvinges de til å samarbeide for å overleve. En natt da månen på mystisk vis er farget rød, føres seks ungdommer til den nedlagte folkeparken. De vet ikke hvordan de er kommet dit, eller hvorfor de er der. Men uten hverandre kommer de ikke til å overleve. En svensk småby blir åstedet for en kamp mellom det onde og gode. Sirkelen byr på nesten 500 sider med intens spenning, kjærlighet, magi, håpløse foreldre, lekser, død og vennskap. My So Called Life møter Buffy the Vampire Slayer i Twin Peaks. Eller kanskje Twilight i Fucking Åmål?

- Gyldendals presentasjon av Sirkelen 

Jeg har fått Sirkelen, første bok i Engelsfors-trilogien og det neste store innenfor paranormale ungdomsserier, i posten av Gyldendal, og har dermed vært så heldig å få starte på denne serien før resten av Norge. Buffy the Vampire Slayer i Twin Peaks, Twilight i Fucking Åmål – her loves det en ganske annerledes ungdomsserie. Lever den opp til (den ganske betydelige) hypen?

For min del er svaret at ja, for det meste gjør den faktisk det. Sirkelens desidert sterkeste side er persongalleriet. Den opererer med hele syv ‘Utvalgte’, og Mats Strandberg og Sara Elfgren får dermed utfordringen det er å skape syv forskjellige, men troverdige helter og heltinner vi kan heie på. Og det er her de lykkes så innmari godt. Linnéa, Rebecka, Minoo, Anna-Karin, Vanessa og Ida (som er de som er igjen, etter at den syvende utvalgte ryddes av veien allerede i åpningskapittelet) er først og fremst sterke og troverdige ungdomskarakterer. Dette er en ungdomshistorie først, og en paranormal fantasyhistorie etter det. Det er så fantastisk godt å se at Strandberg og Elfgren ikke har gått i ‘voksenfella’. De har ikke skrevet en bok til ungdom, eller om ungdom, men en bok for og fra dem, som ikke føles verken påklistret moraliserende eller unødvendig klisjefylt og fordummende.

Og det hadde vært mer enn rom for å gå i klisjéfella; de seks overlevende utvalgte fremstår fra starten av som veldig karikerte ‘båsungdommer’. Bitchen hater mobbeoffereret, streberen har lav sosial selvtillit, freakeren opponerer mot autoriteter og bryr seg ikke om hva andre synes om henne, festjenta krangler med foreldrene sine og den selvoppofrende, gode jenta prøver å samle dem alle sammen. Men dette bildet blir raskt nyansert, og jentenes tanker og følelser, og ikke minst den problemfylte interaksjonen mellom dem, føles ekte og uforutsigbar. Det er ikke noe mindre enn et lite mirakel at Sirkelen klarer å behandle temaer som mobbing, selvhat, usikkerhet, rusmiddelavhengighet og selvmord uten å føles påtrengende eller moraliserende. Virtuell applaus til de svenske forfatterne!

Så langt, så vel. Sirkelen har også svakheter. De voksne karakterene presenteres ikke på langt nær like nyansert, og ender ofte med å forbli i sine ‘flate som papp’-roller med en tydelig oppgave å spille i forhold til jentene, uten å ha noe selvstendig bidrag ut over det. Språket føles også noen ganger unaturlig, særlig i jentenes forhold til nettopp de voksne veilederne og fiendene sine. Disse karakterene utvikles aldri fullt ut, og deres forklaringer av egen rolle i historien føles ‘litterær’ og lite autentisk.

Den paranormale stammen i historien, magi og demoner og en skole hvor ondskap gror, er ikke spesielt nyskapende. Jeg ser hvor sammenligningen med Buffy the Vampire Slayer kommer inn, men til Sirkelens evige kred klarer den faktisk også å leve opp til sammenligningen med stemningen i Twin Peaks – hvetfall deler av tiden. At fantasyelementene ikke er nye, er en kritikk som kan rettes mot de aller fleste romaner i denne sjangeren, og tatt i betraktning hvor utrolig mange paranormale ungdomsromaner som har dukket opp i kjølvannet av Twilight, så føles Sirkelen frisk og levende.

Jeg tviler ikke et sekund på at Sirkelen blir stort. Vi kommer til å høre om disse jentene og deres magiske kamp i Engelsfors i flere år fremover. Skulle jeg valgt en ungdomsbok å gi i gave til en lillesøster, fetter, sønn eller tremenning, så hadde jeg valgt Sirkelen. Dette er ungdomsboka som ikke tror ungdommer er dumme, og det alene er grunn nok til å gi den en sjanse.  Sirkelen er i salg fra og med 16. januar, så innen du har lest dette har du sannsynligvis muligheten til å sjekke den ut, du også.

Det vil si, gått videre sånn formelt sett hvertfall. Men i realiteten? For hva skjer nå, egentlig? Jeg er fanget i dette infamøse post-studietid vakumet som oppstår når man innser at alle valgmulighetene man har er voksenvalg, og nødvendigvis innebærer en voksen og ansvarlig innstilling til livet. Selvfølgelig med tilhørende eksistensiell angst. Bidra til samfunnet? Få seg voksenjobb? Bli forsker? Boliglån? Eller forlate landet? Jeg har ventet og ventet på den forbanna unnvikende gylne mursteinsveien som liksom skulle åpenbare seg, men nå er det nok.

Jeg tar grep. Voksenangst, sier du? Roskilde, sier jeg. Stjernehimmel, gjørme og ujevn blanding av musikk og ulyd – det er der svaret ligger! Hvis ikke blir det livsvalg ved kron og mynt på kontorpulten min på mandag. Either way, det er nå det skjer. Metodiske innspill mottas med takk! Og har noen tips om festivalegnede bøker?

Så, gitt at jeg står på denne oppgaven er jeg altså ferdig med mastergraden min, og kan kalle meg jurist. I seg selv en absurd tittel – jeg høres bare voksen og seriøs ut hvis jeg bruker den, så det holder jeg meg naturlig nok unna. Og så? Først skal jeg sveve i ingenting i noen måneder (et ingenting jeg innstendig håper inkluderer en jobb), og så flytter jeg utenlands. I mellomtiden leser jeg Hannah Arendt og dødsspennende bøker om en new world order i internasjonal jus og politikk. Det skal søren ikke undervurderes å ha tid til akademiske studier bare av egen interesse! Og til dere som nå reagerer med bekymring: Det er ganske mye Xbox involvert i livet mitt også.

Og jeg leser bøker igjen. Som jeg skal snakke om her, igjen. Så vi snakkes!