Tove Jansson – Sent i november

Sent i november, når tåke og duskregn får mismotet til å legge seg klamt over humør og livslyst, drømmer vi vel alle om en sommerlig mummidal med glede og trygghet og konkylier rundt rabattene. En slik grå dag blir lengselen så sterk hos Filifjonka, hemulen, homsen Tofte, Snusmumrikken og den forunderlige Onkelsulliken at de drar til Mummidalen. Men der står Mummihuset tomt, kaldt og trekkfullt – for Mummifamilien er dratt til fyret for å møte eventyret i havgapet.

- Presentasjon, lydbokforlaget

‘Sent i november’ er Tove Janssons niende og siste bok i mummitrolluniverset, og en av de flotteste bøkene som er skrevet. Dette er ingen barnebok om Mummifamilien, men en ekte urovekkende høstbok om det å miste noe, og å ikke klare å finne det igjen der man trodde det skulle være.

Mummifamilien opptrer ikke direkte i ‘Sent i november’, men er likevel et gravitasjonsmessig sentrum for fortellingen. Hemulen, Filifjonka, Mymlen, Onkelsulliken og Tofte blir alle ristet ut av sin vanlige tilværelse av bekymringer urovekkende hendelser. De har alle mistet noe; frihet, trygghet, identitet og sin egen plass i sine egne liv. Hver for seg trekker de mot Mummihuset for å finne igjen det de har mistet, og hver og en av dem forventer at livet i Mummidalen og samværet med Mummifamilien skal gi dem tilbake det de savner. Men når de endelig når frem til dalen finner de ingenting annet enn hverandre, og et tomt ekko av familien som har reist på eventyr. I en ukomfortabel sameksistens tvinges de til å tenker over sine egne og hverandres problemer, og det er ikke småtteri for en dyster novemberhøst.

Men selv om det hersker en stemning av uro og klam tåke over Mummidalen, så er det varme og ro i ‘Sent i november’ også:

Høstens rolige gang mot vinter er ikke noen dårlig tid. Det er en tid for å bevare og sikre og legge opp så store forråd en kan. Det er deilig å samle alt en har, tettest mulig inntil seg, samle sin varme og sine tanker og grave seg en sikker hule innerst inne, en kjerne av trygghet der en forsvarer det som er viktig og dyrebart og ens eget. Så kan kulden og stormene og mørket komme så mye de vil. De famler over veggene og leter etter en inngang, men det går ikke, alt er stengt og innenfor sitter den som har vært forutseende og ler i sin varme og sin ensomhet.

Dette er en av de bøkene man bare må lese. Jeg ville ikke engang ventet til høsten – denne boka har så mye høst i sjela si at du kan lese den når slapsen henger rundt anklene dine også. Den gjør det bedre.