Hva hvis jeg ikke liker det du skriver om meg? Der jussen krysser litteraturen.

Denne problemstillingen har gnaget på meg en stund, og kom opp igjen da jeg leste ‘Stitches’ nå nylig. Etter de Knausgårdianske tider burde flesteparten av oss ha tenkt over saken: Hva skjer når et kunstnerisk uttrykk nært opptil virkeligheten fremstiller enkeltmennesker på en krenkende måte som de selv ønsker å holde utenfor offentligheten? Eller spurt på en annen måte: Kan hvem som helst skrive hva som helst om meg så lenge det er innenfor merkelappen ‘kunst’, og dermed frata meg alle muligheter til å beskytte meg mot deres ytringer?

Måten denne problemstillingen har vært forsøkt tatt tak i i det siste, er gjennom jussen. Man har forsøkt å kreve det nektet utgitt. Man har ønsker seg økonomisk kompensasjon for fremstillingen. Man har dratt det for domstolene. Og her oppstår det noen interessante prinsipielle spørsmål for meg. Er dette et problem vi er tjent med at rettsliggjøres? Er jussen et egnet verktøy for å tenke fornuftige ting rundt dette problemet?

Det mest naturlige juridiske begrepet å gripe til for å snakke om disse problemstillingene er vel kanskje injurie (ja, jeg er jurist, men dette er ikke noe jeg kan noe spesielt om, så jeg synser like mye som alle andre nå. Rett gjerne på meg). Injurie er krenkende ytringer (ytringer som krenker en persons omdømme) man kan risikere å bli holdt strafferettslig ansvarlig for, men man kan unngå ansvar på tre grunnlag: Sannhet, ‘fair comment’ eller referatprivilegium. For å avgjøre hvilket grunnlag som er aktuelt, må man skille mellom om ytringen er et ‘fact’ eller ‘commentary’. Sånn jeg ser det, er det commentary som er aktuelt i forhold til kunstneriske uttrykk av denne typen, og kriteriet blir da om ytringen er basert på et faktisk grunnlag som er klart gjengitt. Vurderingen (‘the comments’) trenger ikke følge logisk av det faktiske grunnlaget, den kan være sterkt kritisk, men må være ærlig uttrykt, altså ikke med et utilbørlig motiv eller med ‘malice’. Alt dette er hentet fra NOUen 1999:27, og er en kommentar til bestemmelsene om ytringsfrihet i Grunnloven.

For å bruke eksempelet fra ‘Stitches’, så er det her snakk om en beretning om David Smalls barndom, hvos han fremstiller både foreldre og besteforeldre veldig negativt – mer eller mindre som monstre. De har gjort utilgivelige ting, og han ser deres handlinger utelukkende gjennom sine egne øyne og ingen andres. Er det snakk om injurierende ytringer? Det faktiske grunnlaget, altså familien Smalls faktiske familiesituasjon, får jo leseren ingen tilgang på. Men, og her er poenget mitt, tjener vi noenting på å i det hele tatt stille dette spørsmålet i sin juridiske form? For hadde det ikke gjort hele David Smalls fortelling ganske irrelevant om vi skulle kreve av ham at han fortalte denne historien på en etterrettelig og ‘honestly expressed’ måte uten ‘malice’? Er dette begrensninger litteraturen bør ha? Det er andre kriterier som er mer naturlige å vurdere litteratur etter enn dens sannhetsverdi, eller dens etterrettelighet.

Men hvis vi mener at nei, disse kriteriene passer ikke, hvordan skal vi da beskytte de menneskene som helt reellt sett får sine liv påvirket i negativ retning av denne typen litterære uttrykk, som de selv opplever som usanne eller unøyaktige? Linda Knausgård er et aktuelt eksempel – hvordan skal hun beskyttes? I jussen er det klare skillelinjer, noe er lov eller ikke lov. Man har ansvar eller frihet. Det er ingen ulempe for jussen – det er tvert imot det som gjør den så veldig egnet til å løse konflikter på en effektiv måte. Men det innebærer at ikke alle problemstillinger er juridiske. Det har blitt foreslått at disse menneskene (eventuelt denne typen virkelighetsnær litteraturs sannhetsverdi) bør ivaretas gjennom det offentlige ordskiftet. At forfattere som utleverer andre ikke får ha all makt om deres fortellinger, men at andre får slippe til i det offentlige ordskiftet, og sånn sett nyansere bildet og lette byrden som ligger på enkeltmennesker som ufrvillig blir romanfigurer. Men man skal være klar over at i den løsningen ligger det høye forventninger til disse enkeltmenneskene. Man forlanger en styrke fra dem som det ikke er sikkert at alle har.

Og har pengene noe i denne diskusjonen å gjøre? Det dreier seg i essens om omdømme, retten til å være delaktig i fortellingen om sitt egent liv og å få velge hva som er offentlig og hva som er privat. Men midt oppi dette sitter det forfattere og forlag som tjener penger på å utlevere. Som Knausgård selv sa etter utgivelsen av Min kamp 6, så ligger det et element av utnyttelse i det, og den får et økonomisk utslag.

Vanskelig, vanskelig, vanskelig. Jeg har ikke svarene, men jeg ville lufte noen av disse tankene offentlig likevel. Forhåpentligvis tenker noen andre noe annet om dette enn meg, så blir vi klokere alle sammen.