Tone Huse – Tøyengata

Fra slum til meglermekka på 30 år: Tøyengata var i sin tid en hovedgate i arbeiderklassens Gamle Oslo, med kafeer, industri og forretninger. På 1980-tallet ble gata kjent som «Lille Pakistan», og ved årtusenskiftet var den blitt et symbol på det flerkulturelle Norge. Nå forandres Tøyengata på ny – en ung, hvit middelklasse er i ferd med å overta området.

Tøyengata – et nyrikt stykke Norge er en skildring av det å høre til, dyttes ut og tilegne seg byen. Småbarnsforeldre, pubgjester, integreringsaktivister, gatas første halalslakter og ledelsen ved «Norges første eksotiske kjøpesenter» – alle har ulike fortellinger om hvordan bypolitikken kan gripe inn i et menneskeliv. Tone Huses møte med Tøyengata utfordrer oss til å tenke nytt rundt eksklusjon, integrering og retten til byen.

- Flamme forlags katalog

Jeg var på Flamme forlags julemarked på Dattera til Hagen før jul, og fikk endelig plukket med meg boka basert på en av de mest spennende studiene av Oslo by nå for tiden: Samfunnsgeograf Tone Huses ‘Tøyengata‘. Det er lett å erklære den en hit på alle måter – siden den kom ut i 2010 har den vunnet Brageprisen, men enda bedre er det at den representerer et av de mer imponerende stykkene forskningsformidling jeg vet om. Forskning lever ikke godt i isolasjon, den må ut til folk og bli snakket om. Dét har Tone Huse klart, og grunnen til det er at denne boka snakker til mange forskjellige folk. Den snakker til deg som er opptatt av Oslo by, både byens historie og utvikling. Den snakker til deg som er opptatt av Grønland, av multikultur og av politiske prosesser knyttet til byplanlegging. Den snakker til deg som er opptatt av hva en by er, hvilke rom den gir, hvem den inkluderer og ekskluderer, og hvordan det skjer. Og måten den snakker om det på er gjennom fortellinger. Det er folk som snakker – som minnes og mimrer og klager og lovpriser og bekymrer seg og håper at alt skal være sånn som det er, eller hvertfall helst gå bra. Og gjennom det hele driver Tone Huses klare stemme det videre, setter ting i perspektiv og gir fylde til folks fortellinger med teori og litteratur.

Fortellingene fra Tøyengata er delt inn i ti kapitler som grovt sett følger en tidsutvikling fra bydelens fortid som fattig arbeiderstrøk til opprydning (eller bare rydding?) gjennom kommunale byfornyelsesprosjekter, til innvandringsbølge og gettofrykt og til slutt til dagens forventning om gentrifisering av området – en prosess hvor et dårlig ansett område gradvis blir overtatt av befolkningsgrupper med høyere inntekt som fortrenger den opprinnelige befolkningen ved en økning av boligprisene. I Oslo er Grünerløkka et godt eksempel på et område som har blitt gentrifisert, og, som Tone Huse påpeker, det er en sterk forventning i markedet om at Gamle Oslo er på vei i samme retningen. Men hva betyr i så fall det for området? Området som helhet vil få høyere gjennomsnittsinntekt, vil kunne skilte med en høyere gjennomsnittlig levealder. Men hva tilslører tallene? Er det lokalsamfunn vi mister? Lokale kulturer som blir borte? Og hvor er egentlig planen for hva som skal skje med de som ikke lenger har råd til å bo i området? Bør de kunne forvente noe av en politisk ønsket gentrifiseringsprosess?

Under den konkrete situasjonen i Tøyengata ligger det store og allmenngyldige spørsmål, som er like aktuelle andre steder i landet som i Oslo. Hvem ønsker vi å gi tilgang i det offentlige rom? Hvordan kan vi takle kulturell og sosial ulikhet i et lokalområde på en positiv måte? Og selv om boken kom til som et resultat av forskning knyttet til Høgskolen i Oslo, så har Tone Huse sørget for å gjøre den lett tilgjengelig. Du trenger ikke være samfunnsgeograf for å lese denne boka, du trenger bare å være interessert. Det er forskningsformidling på sitt aller beste – ikke abstrakt og over hodet på deg, men aldri fordummende eller tabloid.

Og hvis noen bekymret seg; du trenger ikke ha noe spesielt forhold til Tøyengata for å synes at dette er interessant lesning. Det kommer uansett snikende innpå deg et sted mellom kapittel 3 og 7, så om du ikke vet hvor gata ligger er det ingenting å bekymre seg for. Selv er jeg innflytter til Oslo, og selv om jeg er veldig glad i byen så har jeg langt, langt igjen når det gjelder å lære den å kjenne. ‘Tøyengata’ tok meg et skritt nærmere, og ga meg en følelse av å ha fått se en virkelighet jeg ikke før har hatt tilgang på.

Og hei, dette er jo også en fin mulighet til å støtte et av Oslos fineste forlag, så mens jeg er igang slenger jeg inn enda en link til boka hos Flamme forlag, hvor den kan bestilles hjem til postkassa di.