Lars Fr. H. Svendsen – Kjedsomhetens filosofi

Kan det være spennende å lese en bok om kjedsomhet? Ja, det kan det. Og enda mer, det kan være opplysende, klargjørende, definerende og rett og slett viktig.

Mange kjenner nok til Lars Fr. H. Svendsen, selv utenfor det filosofiske miljøet på nordre Blindern, men det er langt færre som har forsøkt seg på noe han har skrevet. Påstand: Om man skal velge seg bare en filosofisk bok å lese, så bør man velge seg ‘Kjedsomhetens filosofi’.

Uten å gå altfor langt inn i Svendsens analyse, så kretser boken rundt temaet eksistensiell kjedsomhet og modernitet. Han deler opp kjedsomheten i to veldig forskjellige typer kjedsomhet: Situasjonskjedsomheten, som oppstår når du gjør noe som kjeder deg, som å være i familieselskap eller å lese til eksamen. Denne typen kjedsomhet er forbigående, og du kan selv gjøre noe for å bringe den til opphør. Den andre typen kjedsomhet er derimot ikke noe du bare kan ‘vedta deg ut av’; det er den eksistensielle kjedsomheten, som Svendsen definerer som en mangel på mening i hverdagen og i livet. Det dreier seg ikke om å ha lite å gjøre eller å ta seg til, men om en mangel på mening i tingene rundt deg. Å sitte omringet av aktivitetstilbud og venner, men å likevel ikke finne noen bro mellom deg og dem – den eksistensielle kjedsomheten kjennetegnes ikke ved å ha lyst til å gjøre noe annet, den kjennetegnes ved å ha lyst til å ha lyst til å gjøre noe som helst.

Den første delen av ‘Kjedsomhetens filosofi’, som er skrevet i essayistisk form med flere separate deler, tar for seg definisjonen av hva dette fenomenet eksistensiell kjedsomhet er. Selv om man kanskje skulle tro at det var i løsningen på problemet at bokens virkelige verdi lå, så tror jeg at for meg personlig var denne delen mest betydningsfull. Han er så krystallklar i sin tankerekke, og gir meg et språk og en form på en problemstilling som av natur er veldig vanskelig å få has på – det er vanskelig å tenke klare tanker om hva kjedsomhet er, fordi den, når den griper oss, kjennes som et fravær og en apati, og ikke som et nærvær. Ved å gi meg et språk for å håndtere eksistensiell kjedsomhet legitimerer Svendsen også problemet. Som Svendsen påpeker er kjedsomhet i vår kultur ofte knyttet til negativ moralisering – latskap, tiltaksløshet, mangel på initiativ. ‘Only boring people get bored’. Sånn må jeg bære hele ansvaret for min egen eksistensielle kjedsomhet. Men hva hvis det er trekk ved samfunnet vårt og livene våre som fører til et meningsunderskudd jeg slett ikke har skapt alene, og som jeg ikke kan hanskes med på individnivå?

Svendsen går i dybden i å utforske samfunnsproblemet kjedsomhet både historisk og i nåtiden. Han fokuserer mye på vårt individfokuserte, areligiøse samfunn, uten å mene at kjedsomheten oppsto i vår tid. Fokuset er hele tiden på kjedsomhet som meningsunderskudd. Hvis det ikke finnes noen Gud som gir mening til ting utenfor meg selv, og det i stedet er jeg som gir tingene rundt meg mening for meg, så står jeg fritt til å gi eller frata ting mening som jeg vil. Vil de ikke da lett ende opp som meningsløse? Han dveler ved vår romantiske natur, ved selvrealiseringstrangen, og viser hvordan vi i samfunnet vårt forsøker å løse kjedsomhetsproblemene våre ved å oppsøke det nye hele tiden. Det nye er uten andre kvaliteter enn nyhet, og vil dermed alltid, uten unntak, slutte å være nytt på et eller annet tidspunkt. Sånn er sirkelen i gang, og Svendsen viser med klarhet sitt poeng om at det å oppsøke noe nytt er å befinne seg innenfor kjedsomhetens system – ikke å overskride kjedsomhetens grenser.

Svendsen bruker rikelig med sitater i teksten sin, og trekker inspirasjon og forklaringsmodeller like flittig fra populære filmer og bøker som fra akademisk litteratur. Selve teksten han har skrevet er i seg selv veldig god, og hadde ikke bokens tema vært både spennende og overbevisende ville det vært grunn til å trekke den frem likevel, bare fordi det er en drivende god akademisk tekst. Selv om Svendsen er filosof, har han skrevet for et bredere publikum enn bare for filosofene. Det er riktignok en klart akademisk tekst – man må tåle å ikke alltid henge med på alle poenger før han har kommet et stykke ut i resonnementet sitt hvis man ikke er godt kjent med problemstillingene og materialet fra før. Jeg er jo som kjent jurist, og syntes ikke at nivået var frustrerende utilgjengelig. Men man må selv vurdere om man er interessert nok til å tåle å jobbe litt for å forstå det filosofiske kildematerialet.

Og hva så med løsningen? Jo lenger jeg kom i denne boken, jo større behov fikk jeg for å klare å finne en måte å slå meg til ro med problemstillingen på. Eksistensiell kjedsomhet er noe som rammer alle, som kan få store konsekvenser for deg når det treffer deg. Selv har jeg akkurat trådd ut av studenttilværelsen uten å ha noe å fylle tomrommet med ennå, og blitt møtt med spørsmålet om hva som skal gi livet mitt, en ikke-religiøs, relativt ikke-romantisk arbeidsledig, mening. Hva er det Svendsen har å tilby meg? Gir han frelse?

‘Kjedsomhetens filosofi’ gir deg ikke meningen med livet. Hvordan skulle den kunne det? Men den gir deg et problem, et språk til å snakke om det, en struktur å sette det inn i, og ikke minst tid og rom til å tenke deg om. Det er en viktig, viktig bok.

Skulle man ha lyst til å lese noe mer fra Lars Fr. H. Svendsens svært produktive hånd, så kan man finne valgmuligheter hos Universitetsforlaget. Selv skal jeg, kanskje ikke overraskende, snart gi meg i kast med ‘Arbeidets filosofi’. Jeg håper jeg kommer helskinnet ut av det.